Meld. ST. 28 (2019-2020) Vindkraft på land – en provokasjon

Den annonserte stortingsmeldingen om vindkraft i Norge har få konkrete, positive forslag. Det mest «positive» i meldingen er at de åpenbare subsidiene av vindkraft skal stoppes om et par år: De grønne sertifikatene (innført av SV/Sp) og den ekstremt gunstige avskrivningsordningen for vindkraft (innført av Frp), skal ikke forlenges til prosjekter som blir bygd etter 2022. Men de fleste andre økonomiske fordeler skal opprettholdes – «regjeringen vil ikke innføre nye skatter eller avgifter nå» (side 6 og 74). Det betyr at inntektene til det offentlige fra vindkrafta fortsatt skal være minimale. Vindkraftas økonomiske underskudd skal fortsatt dekkes av norske strømkunder.

Av: Odd Handegård

Det skal fortsatt bygges ut mye vindkraft i Norge, samtidig som det tilsynelatende skal strammes litt inn i konsesjonsprosessen. Myndighetene skal «stille strengere krav» til planleggingen, men det står ikke mye i kap. 4 («Endringer i konsesjonsprosessen») om dette, bortsett fra litt om innskjerping av enkelte tidsfaktorer: Det skal ta kortere tid å planlegge et nytt anlegg (s. 31), ved at konsekvensutredninger, detaljplan og byggestart skal «bidra til å unngå langvarig båndlegging av arealer» osv.

Den viktigste endringen når det gjelder konsesjonsbehandlingen, er faktisk negativ: Det blir selvfølgelig ikke foreslått noe som kunne likne på et lokalt, kommunalt veto, eller at saksbehandlingen skal underlegges plan- og bygningsloven, i stedet for energiloven. Tvert om foreslår regjeringen at den viktigste lokale institusjon som skal inn i saksbehandlingen, er fylkene (og i noen tilfeller flere fylker regionalt). Ordningen skal selvfølgelig bidra til at man tilsynelatende får en slags sterkere lokal forankring (fylkene), samtidig som det skal bli mulig lettere å overkjøre gjenstridige enkeltkommuner. Alle som har vært borti offentlig saksbehandling, kjenner godt til at denne formen for sentralisering, er enda mer problematisk for lokale interesser enn forholdet mellom kommune og direktorat/departement. – Altså lite å glede seg over…

Det mest positive i meldingen står faktisk i et kort kap. 7: «Skattlegging av vindkraft» (som mange burde lese). Her finnes bl.a. begrunnelsen for at det ikke er aktuelt å skjerpe kravet til skattlegging og til normale avgifter for vindkraftnæringen. Vindkraftnæringen er plutselig ikke lenger en lønnsom næring slik mange vindkraftvandaler hevder (når næringen angivelig klarer seg uten subsidier). Den er tvert om en næring med betydelige økonomiske problemer. Her heter det blant annet:

«Det kan ta tid før vindkraftnæringen kan vise til stabilt økonomisk overskudd og eventuelt grunnrente. Regjeringen vil ikke innføre nye skatter eller avgifter for vindkraft på land nå, blant annet i lys av lav lønnsomhet i næringen så langt og av hensyn til forutsigbare rammebetingelser. Regjeringen legger vekt på at skattesystemet bør innrettes slik at det bidrar til høy verdiskaping og god utnyttelse av ressursene i samfunnet».

Mange stortings-partier har som kjent krevd at «kommunene må få beholde en større del av verdiskapningen», men ettersom det ikke finnes annen verdiskapning enn den vindkraftselskapene rekker å sende til skatteparadiser før «verdiskapningen» kan skattlegges, er regjeringens forslag bare at man må komme tilbake til spørsmålet om lokal verdiskapning (som kalles «lokal kompensasjon») (s. 76-77). Dette er faktisk dårligere enn jeg hadde trodd.

I utgangspunktet skriver meldingen at «kraftproduksjon skal være samfunnsøkonomisk lønnsom» (s. 35). Men i praksis defineres «samfunnsvitenskapelig lønnsomhet» på en så meningsløs måte at resonnementet knyttet til vindkraft blir det reneste sammensurium. Meldingen hevder at «i et markedsbasert kraftsystem» (der EUs kvotesystem dominerer), vil den samfunnsøkonomiske lønnsomheten «i stor grad bli gjenspeilet i prosjektenes bedriftsøkonomiske lønnsomhet», altså samfunnsøkonomi = bedriftsøkonomi (s. 35).

Dette ufattelige tøvet står naturligvis til stryk. Den bedriftsøkonomiske lønnsomheten er naturligvis avhengig av de politiske og økonomiske rammebetingelsene myndigheter og marked setter. Bedriftsøkonomisk lønnsomhet avhenger av subsidier, av skatter og avgifter, av om industrien må dekke sine utgifter eller om de dekkes av andre, av lånerente og av kraftpris osv. Har man ekstremt gunstige politisk vedtatte rammebetingelser kan ethvert råttent prosjekt bli «samfunnsøkonomisk lønnsomt». Og det er faktisk dette som er tilfelle med vindkraftnæringen.

Ellers: Det finnes flere kapitler i meldingen om mer generelle spørsmål om norsk energipolitikk som det kan være verdt å lese.