Av styreleder Eivind Salen

Denne helgen var det markeringer på Faurefjell i Bjerkreim og Gismarvik i Tysvær. Det er kontrastene og det er vilkårlighetene i norsk vindkraftutbygging og forvaltningen av den. Faure er blitt reddet, mens i Tysvær kneler de under utbyggingen av både Gismarvik og Tysvær.

Fredag var det fest for Faurefjellet, den siste i en lang rekke. Festen startet med å gå opp til toppen av fjellet, helt opp til Faureknuten, der vi har nydelig utsikt til platået turbinene skulle stå. Det er en ubeskrivelig herlig følelse å stå og se det, og vite at dette platået er nå reddet. Her vil ikke bli utbygd.

Deretter var det ned å feire på gårdene til en av dem som har vært sentral i kampen, lokalt.

Det var en vanvittig lang og seig kamp, fra kommunestyret i april 2019 bestemte seg for å gi dispensasjon for bygging i LNF-området (Landbruk, Natur og Friluftsliv), helt i tråd med norsk praksis i vindkraftsaker, men stikk i strid med både lovverket og intensjonene i lovverket. Hvis et område skal være regulert til landbruk, til natur, til friluftsliv, så kan det ikke gis dispensasjon for bygging av et gigantisk vindkraftverk. Det vil forringe verdien av LNF-området til sitt formål, vesentlig, og er derfor en dispensasjon som ikke kan og ikke skal gis.

Det er denne kunnskapen Motvind Norge vil ha inn i forvaltningen både lokalt og sentralt. Energimyndighetene med NVE og OED har systematisk feilinformert kommuner over hele Norge at det er en ren formalitet å foreta denne omdisponeringen, når det i realiteten er et lovbrudd.

På Faurefjell ble vedtaket påklaget. På denne tiden var det ikke oppmerksomhet rundt at det var lovbrudd og forvaltningsstridig å gi dispensasjon til arealformålet, men det var i ferd med å bre seg en oppfatning at dette var kommunen i stand til å bestemme selv, og at de ikke var forpliktet til det slik utbygger i allianse med energimyndighetene hadde informert om.

Klagen på arealomdisponeringen ble tatt til følge. Og fra første til andre behandling av saken, var kommunen snudd. Kommunen sa nei, og utbygger Norsk Vind fikk en alvorlig brems i planene sine. Dette var nøyaktig samtidig som Motvind Norge og Motvind Sørvest oppsto, og ble formelt stiftet.

Til tross for at utbygger Norsk Vind ikke hadde tilgang til arealene, fikk de godkjent både MTA-plan og en rekke andre søknader 16.06.2020. Sånn er vindkraften. Planavklaringen er ikke i orden, utbyggingsløsningen er ikke på plass, selv noe så elementært som turbintypen var ikke sikker i det søknaden om MTA-plan går av gårde, og blir godkjent. Det er konsekvensutredninger for støy og andre forhold, gjort i et salig kaos av alternativ og forbehold. Akkurat sånn det ikke skal være.

Men nå er det reddet. Sensommeren 2020 var det storfest for Faurefjell, med Stortingsrepresentant Arne Nævre fra SV på plass for å annonsere uttalelsen fra professor Ole Christian Fauchald. Statlig arealplan i vindkraftsaker er i strid med formålet for statlige arealplaner. Statlig arealplan er at staten legger beslag på arealene. For å gjøre det, trengs samfunnskritisk infrastruktur, ikke at en forretningsaktør trenger statens muskler for å overkjøre en kommune som kjemper for landet sitt og innbyggerne sine.

Anmodningen om statlig arealplan ble avslått. Første gang 25. september, 2020, andre gang stadfestet nå. Det er det som er redningen. Tidligere har utbygger Norsk Vind fått avslag på søknaden om fristforlengelse, så de er nødt til å bli ferdige innen utgangen av året. Så de er sjanseløse. I lokalavisen Dalane Tidende står det at departementet presiserer at utbygger er avhengig av planavklaring, og at det er kommunen som er planmyndighet. Departementet presiserer også at ingen har rettskrav på statlig arealplan, faktum er vel snarere det motsatte, at innbyggerne og lokalsamfunnet har rett på at det ikke blir innvilget statlig arealplan for det som er først og fremst forretningsvirksomhet. Og så kommer det: Fleire av vedtaka om statlig arealplan er gjort etter ønske frå vertskommunanene, som et kan sjåast bort ifrå i dette tilfellet.

Gismarvik

Lørdag var det markering i Gismarvik, Tysvær. Der er situasjonen en ganske annen. Der fnyser de over OEDs skinnhellige påstand om at flertallet av vedtakene om statlig arealplan kommer etter ønske fra vertskommunene. Tysvær kommune er en av kommunene i landet som har kjempet lengst og mest innbitt mot de tre anleggene som invaderer territoriene deres. De har blitt komplett overkjørt. Statlig arealplan er gitt og innvilget, ikke en, ikke to, men tre ganger. Alle tre gangene horribelt lovløst.

Første gang var tilbake i 2009, der det ble innvilget statlig arealplan «fordi det hastet så veldig». Det var mer enn ti år før utbyggingen i det hele tatt kom i gang. Fra statlig arealplan ble innvilget, til anlegget nå realiseres og turbinene er på vei, så er planene og utbyggingen endret til det ugjenkjennelige. Lovlig? Ikke i det hele tatt.

Andre gang det ble innvilget statlig arealplan i Tysvær var senvinteren 2020. Den gang var det Hersdalsvegen, en vei utenfor planområdet, og dermed en kommunal vei under kommunal kontroll. Dette var noe verken utbygger eller energimyndighetene hadde tenkt på, selv om det selvfølgelig hører med til planavklaringen å tenke på tilkomsten til området hvor utbyggingen skal skje. For å dekke over feilen som er gjort, her og i mange andre anlegg, gir OED også utbyggingen av veien øyeblikkelig virkning som statlig arealplan. Lovlig? Ikke i det hele tatt.

Den tredje og foreløpig siste gang var nå i høst, i Gismarvik. Omtrent samtidig med at Skorveheia i Flekkefjord og Faurefjell i Bjerkreim får nei, til anmodningen om statlig arealplan, får Gismarvik i Tysvær ja. Det er som om OED vil statuere et eksempel. Vi gjør det fordi vi kan.

For hva er poenget med lover og regler hvis overtredelser av dem ikke får konsekvenser? Det er staten som forvalter lovene. Vi har tredeling av makten for å sørge for at staten ikke misbruker sin posisjon, men i vindkraftsakene fungerer det ikke. Ingen står over skuldrene på energimyndighetene NVE og OED, og sørger for at de følger norsk lov. I stedet for å rette seg etter lovverket, går de til voldsomt angrep på oss i Motvind Norge og andre vindkraftmotstandere, og forsøker etter beste evne å sverte oss.

Det kan de glemme.

Markering

Markeringen på verdens miljødag, 5. juni, skulle finne sted på parkeringsplassen 400 meter før porten til Gismarvik kai, inne i Haugalandet næringspark. Dette er flotte naturområder med myr og lyng og vann, som Tysvær kommune har omregulert til industriområde for næringsparken. Nedbyggingen er i full gang. Og det er i forbindelse med dette det skal komme vindturbiner i tillegg. De er endret fra 130 meter den gangen Tysvær sa ja, til 200 meter når de nå sier dundrende nei. De står ved vedtaket om næringsparken, men vindkraftverket har utbygger endret til noe helt annet og med mye verre konsekvenser enn det kommunen først sa ja til. Nå sier de nei.

Urkomisk forsøker Haugaland næringspark å nekte oss å ha denne markeringen. Kvelden før ser det ut som alarmen har gått blant de velkledde, de skriver klokken halv åtte at noen sånn markering kan de ikke tillate. For det er «trafikk opp og ned Havnevegen døgnet rundt».

Høflig og greit svarer arrangøren vår: «Jeg beklager. Dette får du ingen forståelse for».

Vi kjenner våre rettigheter. Vi parkerte på plassen. Og hadde for sikkerhetsskyld et tellekorps bestående av en person, som ikke akkurat ble overarbeidet. Vi registrerte to, kanskje tre motorsykler langs veien, i tillegg til kanskje en bil eller to. Det er kommunal vei. Parkeringsplassen er forlatt, og ble tidligere brukt til å oppbevare en brakkerigg.

Det var veldig godt besøkt, arrangementet. Utbyggingen i Tysvær engasjerer, og folk kom også med Dream Team bussen helt fra sørlandet for å være med. Akkurat som vi reiser til sørlendingene for å hjelpe dem, når markeringen er der. Sånn bygger vi team og lagfølelse av. Vi står sammen i samme sak. Gleder oss over Faurefjell, gleder oss over Birkenes med Oddeheia og Bjelkeberget, men fortviler over Tysvær med de vanvittige anleggsutbyggingene som er så vanskelige å stoppe.

Men vi kommer aldri til å gi oss.

Ove Stumo stod for regien, og holdt noen knakende gode innlegg selv også. Jeg representerte Motvind Norge, og snakket først og fremst om arealdisponeringen og om statlig arealplan i mitt innlegg denne gangen, og etter meg var det Norges Miljøvernforbund som hadde kommet fra Bergen for å snakke.

Sånne samlinger bygger samhold, sprer kunnskap, og er livsnødvendige for kampen. Det oppfordres i alle regioner til å gjøre det samme. Ingenting er dummere enn å sitte og fortvile hver for seg, i de tusen hjem. Vi må ut å være synlige, ut å være sammen.

Ut å være Motvind.