Av styreleder Eivind Salen

Første desember i år kom det inn et vedtak fra Statsforvalteren i Agder.

Kommunens dispensasjonsvedtak av 16.06.2021 oppheves under henvisning til begrunnelsen over. Klagen fra Lillesand Vind AS tas til følge.

Det betyr at stråselskapet Lillesand Vind AS, med matvareleverandøren ASKO som eier, har fått tilgang til arealene de trenger for å realisere anlegget som kommunen nær enstemmig er imot.

Det er et foruroligende vedtak, fordi det undergraver lokaldemokratiet, der det uttrykkelige ønsket fra de som skal leve med vedtaket, er at vindkraftverket aldri skal realiseres. Dette blir overstyrt av saksbehandlere på Statsforvalterens kontor, som setter kommunens vedtak til side, etter press fra ASKO og ASKOs advokater.

Dette er skummelt, fordi det blir ikke lenger saken i seg selv som avgjør, men de ulike parters tilgang på advokater og muligheter til å legge press. ASKO er som andre vindkraftselskap skruppelløse, og ser bare sine egne hensyn. De vil ha vindkraftverket realisert, og de vil bruke alle midler for å lykkes i det. Om de mislykkes, er det risiko for at de vil gå til rettssak og kreve erstatning, og frykten for det kan påvirke både kommunestyrets og statsforvalterens vedtak.

Når det brer seg en uro om at det kanskje er det som ligger til grunn for politikernes og forvaltningens vedtak, er Norge på en farlig vei.

Vi legger det 13 sider lange dokumentet, så interesserte kan lese selv. Saksforvalteren går ikke inn i sakens realiteter, men angriper i stedet punktet om at klagen som førte til at kommunen omgjorde sitt opprinnelige vedtak ble levert for sent, og at kommunen derfor ikke hadde anledning til å ta klagen til behandling. Ved å løse en så viktig prinsipiell sak – det står om Nordbøknutens fremtid de neste minst 25 år, og om naboenes ve og vel, – gjennom å la være å realitetsbehandle den, så velger Statsforvalteren den feige løsningen for kortsiktig fred og langsiktig uro.

Da det opprinnelige vedtaket ble gjort, visste ikke kommunens politikere hva de selv var med og vedtok, og hvilket handlingsrom de hadde, fordi de var feilinformert av vindkraftinteressene og av den norske stat med NVE og OED. Det er langt mer alvorlig enn at klagen ikke ble levert i tide.

Naboer og grunneiere ble aldri varslet på korrekt måte, aldri informert om sine rettigheter, og prosessen med arealendringer ble ikke gjennomført på riktig måte. Det er langt mer alvorlig enn at klagen ble innlevert for sent til 3 ukers fristen, en helt urealistisk kort frist, gitt sakens omfang og kunnskapsgrunnlaget på tidspunktet vedtaket ble gjort. Merk at kunnskapsgrunnlaget til kommunen var basert på systematisk feilinformasjon. Og berørte parter var verken informert om hva som var på vei, eller hadde forutsetninger for å skjønne hva det ville innebøre.

Det finnes en ekstra frist, på ett år, som gjelder når det foreligger særlige grunner for det. Det mente altså Statsadvokaten at det ikke gjorde denne gangen. Virkelig, kan man spørre, var det ikke særlig grunn i denne saken som har opprørt ikke bare hele Lillesand kommune, men hele Agder fylke og hele Norges land.

Det er ASKO som vil ødelegge Nordbøknuten for en ustabil kraftproduksjon på 0,04 TWh, sånn at deres lastebiler liksom ikke skal ha utslipp fra 2026. Virkelig, kan man spørre igjen, er det virkelig ikke utslipp fra ASKOs lastebiler om Nordbøknuten blir ofret for dette anlegget, mens lastebilene liksom vil ha utslipp om Nordbøknuten spares, og naturen og nabolaget og idyllen bevares.

Saken er ikke over ennå, for det er flere hindringer igjen langs veien før ASKO kan slippe til med anleggsmaskinene sine igjen. Men Statsforvalteren har med sitt vedtak overført mye risiko fra ASKO og over til oss, tatt gode kort fra Lillesand kommune og fra lokalsamfunnet, og gitt til en privat utbygger med helt andre hensyn og ønsker enn lokalsamfunnet. Og ikke bare det, Statsforvalteren har også pålagt kommunen å betale søkkrike ASKOs saksomkostninger.

Hvorfor, kan man spørre, hvem er statsforvalteren egentlig til for? Hvem styrer landet og forvalter landets arealer?