Mo i Rana Freyr tomt batterifabrikk

Smaken av grønt

«Store deler av miljøbevegelsen har med det blitt forvirret, og […]

Forfatter:

Eivind Salen

Publisert:

21. juli 2022

Del:

«Store deler av miljøbevegelsen har med det blitt forvirret, og naturen har ikke lenger det sterke forsvaret den en gang hadde i en samlet og idealistisk miljøbevegelse», skriver Eivind Salen i dette innlegget. Foto: Motvind Norge


Tekst: Eivind Salen


Skribenten er ansvarlig for innholdet i teksten.

Under dekke av å være del av et grønt skifte og med stressfaktoren at det haster har kapitalsterke investorer fått tilgang til fellesarealene og fellesressursene våre på en måte som ikke har vært vanlig i norsk tradisjon.

Vi har det i oss å forvalte naturressursene med omhu, vi har værharde områder å leve i, og vi har måttet arbeide hardt og handle klokt for å klare oss. Det gjorde oss til et av verdens rikeste land da nye naturressurser ble funnet og tatt i bruk i forrige århundre. Felles ressurser skulle være i felles eie, og man skulle bruke ressursene til å utvikle industrisamfunn og bosetning i distriktene.

Det er en solskinnshistorie, dette. Men det har, som mange solskinnshistorie, også en skyggeside. Vannkrafta, all den energi og velstand den gav, så hadde den også naturkonsekvenser. Vann og vassdrag ble demmet opp så hele daler ble lagt under vann. Det forsvant vandringsmuligheter og trekkveier for dyrene, og oppsamlingen av vann og legging av fosser i rør tok både majestetiske naturopplevelser og liv i tørrlagte vassdrag, vekk. Kraftlinjer måtte bygges hit og dit. Den urørte naturen var ikke lenger urørt. Sånn oppsto det moderne naturvernet. I kampen mellom kraftutbygging og naturverdier skulle det idealistiske naturvernet alltid være på naturens side.

I kampen mellom kraftutbygging og naturverdier skulle det idealistiske naturvernet alltid være på naturens side.

Med olje og gass kom et helt nytt sett med miljøutfordringer. Først var det fare for utslipp og lekkasjer og oljesøl, og luftforurensingen forbrenningen av oljen og gassen medfører, så var det kampen mot global oppvarming. Igjen stod det klassiske naturvernet trygt på naturens side. Nå er vi i et nytt århundre, og en ny tid. Det er kraftutbyggingen og industriutbyggingen som har tatt grep om ordet «grønt», og fått det til å se ut som om det er de som tar mål av seg til å lede an i overgangen til et grønt, bærekraftig samfunn. De vil både ha pengene, og det moralske overherredømmet. Store deler av miljøbevegelsen har med det blitt forvirret, og naturen har ikke lenger det sterke forsvaret den en gang hadde i en samlet og idealistisk miljøbevegelse.

Store deler av miljøbevegelsen har med det blitt forvirret, og naturen har ikke lenger det sterke forsvaret den en gang hadde i en samlet og idealistisk miljøbevegelse.

Det heter ikke lenger natur og miljø. Nå er heller natur og klima spilt opp mot hverandre, og sannelig har ikke også ordet energi tatt plassen for natur mange steder. Ordet miljø er vekk, ordet natur er falt bort, det heter energi og klima. Så kan vi få vanviddet at vi raserer myr, sprenger fjell og bygger kilometervis med veier i våre mest verdifulle naturområder for å produsere elektrisk kraft vi bruker til å hente opp mer olje og gass fra sokkelen. Sånn går det til at reindriftsområder på Kvaløya og fjellene vest for Øyfjellet og Guleslettene nær Flora blir rasert for å skaffe elektrisitet til en canadisk aluminiumsfabrikk i Mosjøen, og at fabrikkeieren får statlige underskuddsgarantier på kjøpet.

Det heter ikke lenger natur og miljø. Nå er heller natur og klima spilt opp mot hverandre, og sannelig har ikke også ordet energi tatt plassen for natur mange steder.

Hele Nord-Norge ligger åpent. Her er rikelig med areal, rikelig med ressurser, men ikke fullt så rikelig med folk til å være der og beskytte dem. Det kan bygges kraftproduksjon og kraftforbruk hinsides enhver fornuftig oppfattelse av bærekraftbegrepet, med statlige støtteordninger og forbrukere tvunget til å betale strømregningen sin, vil det alltid være lønnsomt å sette opp et vindkraftverk. Og så gjelder det å trikse strømprisene opp, gjennom økt forbruk og økt sløsing, statlig støttet, og med trylleordene grønt og utvikling og arbeidsplasser i alt innsalg og all kommunikasjon.

Dette er smaken av grønt. Her er et leserinnlegg jeg har skrevet i Nordnorsk debatt.