Statnett – en stat i (kraft)staten
Etableringen av Statnett var et ledd i liberaliseringen av kraftmarkedet […]
Etableringen av Statnett var et ledd i liberaliseringen av kraftmarkedet i Norge. Grafisk design: Siri Fjeseth
Statnett har det klart største ansvaret for at vi i dag opplever strømpriser som sender husholdninger på NAV, bedrifter til skifteretten og stimulerer til mer rasering av natur med nye vindkraftverk.
Tekst: Hogne Hongset, rådgiver i Motvind Norge
Statnett SF er et statsforetak, organisert som et konsern og styrt etter aksjeloven. Statnett eies av staten ved Olje- og energidepartementet, men synes i dag å være omtrent selvstyrt.
Statnett er et ektefødt barn av energiloven, skilt ut fra Statkraft 1. januar 1991. Statnett fikk ansvar for det innenlandske sentralnettet og alle utenlandsforbindelsene. De besto den gangen av kraftlinjer til Russland, Finland og Sverige, og to sjøkabler til Danmark. Den tredje kabelen til Danmark var under etablering. Da den ble tatt i bruk i 1993, fikk vi i praksis full forsyningssikkerhet. Statnett fortsatte likevel å bygge nye utenlandskabler, etter påtrykk fra kraftbransjen. Spesielt de siste to fungerer primært som importkabler for høye strømpriser. Det har nok også vært hensikten.
Auke Lont var sjef i Statnett fra februar 2009 til januar 2021. Lont var en aktiv pådriver for stadig flere utenlandskabler, og uttalte i 2015 at nye kabler var en forutsetning for mer vindkraft på land. Han argumenterte under ACER-striden i 2018 for de nye kablene til Tyskland og England i VG.
Kobling mot utlandet gir den fordelen at vi kan importere strøm i tørre år, og eksportere når vi har overskudd. Men når landene vi kobler oss opp mot har høyere strømprisnivå, innebærer utenlandsforbindelser også en betydelig ulempe. Vi importerer da høyere strømpriser enn vi ellers ville hatt. Optimal mengde utenlandsforbindelser er derfor det som gir oss full forsyningssikkerhet, men heller ikke mer. Alle utenlandsforbindelser ut over dette reduserer den historiske konkurransefordelen Norge har hatt, som har vært lavere strømpriser enn i landene vi konkurrerer med.
Optimal mengde utenlandsforbindelser er […] det som gir oss full forsyningssikkerhet, men heller ikke mer.
Etableringen av Statnett var et ledd i liberaliseringen av kraftmarkedet i Norge. Et markedsbasert kraftsystem var antatt å gi bedre utnyttelse av vannkraften, blant annet fordi et slikt system kunne sikre at det ikke ble «overinvestert» i ny produksjon. Energiloven innebar at de lokale strømprodusentenes monopol, og også leveringsplikt i sitt område, ble opphevet.
Staten overtok ansvaret for forsyningssikkerheten gjennom opprettelsen av Statnett, og kraftselskapene ble i realiteten styrt mot en rolle der de skulle «maksimere verdien» av vannkraften for eierne. De var som nå i hovedsak stat, fylker og kommuner. Strømmen skulle kjøpes i et marked, uavhengig av hvor den ble produsert.
Det tok lang tid før dette gradvis ble realisert, fram til at vi nå må kjøpe strøm fra en av de mange «strømselgerne». De oppsto fra slutten av 1990-tallet, som konsekvens av beslutninger i NVE, og er et fordyrende mellomledd mellom produsent og forbruker. I dag er det etablert circa 130 slike selskaper. De henter ut flere milliarder årlig, uten at det kan sies at de tilfører noen merverdi.
Et av forslagene fra Alternativ energikommisjon (AEK) er å avvikle dette leddet i verdikjeden, og la staten overta omsetningen av kraft. Dette som ett av en rekke forslag fra AEK for å få strømprisene i Norge tilbake til et nivå der strøm igjen blir et konkurransefortrinn for norsk næringsliv.
En klart negativ effekt og konsekvens av energiloven er nettopp at den i realiteten åpnet for at vi har mistet den særnorske konkurransefordelen vi hadde, i form av lavere strømpriser enn i landene vi konkurrerer med.
Dette har ikke skjedd som en automatisk konsekvens av energiloven, men fordi Statnett har stått i spissen for en helt uforsvarlig kobling av det norske kraftsystemet til høyprisområdene for energi i Europa. Spesielt de to siste kablene Statnett har bygd, til Tyskland og England, har bidratt til å løfte norske strømpriser til de nivåene vi nå ser. Disse to kablene har økt kapasiteten mot høyprisområdene med over 116 %.
En klart negativ effekt og konsekvens av energiloven, er nettopp at den i realiteten åpnet for at vi har mistet den særnorske konkurransefordelen vi hadde, i form av lavere strømpriser enn i landene vi konkurrerer med.
Det er flere årsaker til at dette har skjedd. Dels er det et resultat av en vellykket kampanje fra kraftbransjen, som selvsagt ønsket den prisdrivende effekten disse kablene ville få. Denne effekten ble det også advart kraftig imot. Både fra industrien, fra LO sentralt og mest tydelig fra LO-forbundet Industri Energi. Advarslene kom allerede da høringen pågikk, og før konsesjon ble gitt av Olje- og energiminister Tord Lien (FRP) i oktober 2014. Statnett og kraftbransjen bagatelliserte priseffekten, med støtte fra blant annet Sintef. FRP har i ettertid tatt selvkritikk for at disse kablene fikk konsesjon.
Kampanjen for kablene fikk sterk støtte fra velmenende politikere med klimarelaterte, men høyst urealistiske argumenter. Fiksjonen om Norge som «Europas batteri» var lansert allerede i 2008 av daværende Olje- og energiminister Åslaug Haga. Hun er fra 1. januar 2023 leder av den nye organisasjonen «Fornybar Norge» i NHO, der vindbaronenes interesseorganisasjon Norwea er fusjonert inn i tidligere Energi Norge. Det er lett å forutse hva Hagas nye organisasjon vil satse på i 2023!
ZERO ville ha mange flere kabler, og skrev bl.a. dette i sin høringsuttalelse i 2013, med vindkrafttilhenger Kari Elisabeth Kaski som nestleder og politisk ansvarlig: «Ettersom mellomlandsforbindelser er et viktig klimatiltak mener ZERO at utbyggingen ikke skal stoppe med prosjektene til Tyskland og Storbritannia. Vi ber om at Statnett gis kraftigere incentiver og eventuelt pålegges å utrede og planlegge nye mellomlandsprosjekter parallelt med etableringen av disse to prosjektene.» ZERO finansieres av blant annet Energi Norge og Statkraft, samt en rekke andre kraftselskaper innen vannkraft og vindkraft.
Statnetts nå 32-årige historie har dessverre noen store negative fortegn. Fra å være tenkt som et instrument for å bidra til å gi husholdninger og næringsliv en «transporttjeneste» for strøm til lavest mulig pris, har Statnett gradvis klart å utvikle seg til en selvstendig kommersiell aktør som i dag knapt kan sies å arbeide for «vanlige folks» og næringslivets beste. Snarere tvert imot!
I 1993 ble Statnett Marked etablert, basert på markedssystemet «Samkjøringen». Det var etablert av kraftselskapene allerede i 1971. I 1995 ble Statnett Marked til NordPool. I perioden 1996-2000 kom Sverige, Danmark og Finland med, og NordPool var blitt en nordisk markedsplass for omsetning av strøm. Handelsvalutaen ble i 2003 endret fra norske kroner til euro, og NordPool var da klargjort for etter hvert å bli en europeisk kraftbørs. Fra 2019 av omfatter NordPool 28 europeiske land.
Statnett begynte allerede på slutten av 1990-tallet å se på muligheten for å bygge sjøkabel til Storbritannia, landet med Europas høyeste strømpriser, og søkte allerede i 2001 første gang om anleggskonsesjon. Søknaden ble begrunnet slik: «Formålet med forbindelsen er forretningsmessig utveksling av elektrisk kraft basert på gjensidig utnyttelse av prisvariasjoner mellom markedene i Norge og England». Det er Statnett som tjener på trafikken i kablene, og det kommersielle motivet for kabelprosjektet kunne vanskelig uttrykkes klarere.
NorthConnect-saken i 2016 kom opp fordi Solberg-regjeringen ville endre energiloven slik at også andre enn Statnett kunne bygge utenlandskabler. NorthConnect-prosjektet, der konsesjonssøknaden fortsatt ligger i en skuff i OED(!), var fremmet av Lyse Energi, Agder Energi, daværende ECO (nå HafslundECO og eid 100 % av Oslo kommune) og svenske Vattenfall. I Stortinget omtalte Marit Arnstad saken slik: «Det er lett å se for seg at en har behov for store oppgraderinger av eksisterende nett for å håndtere kapasiteten som en ny kabel gir, og prinsippet er at det må norske forbrukere dekke gjennom en høyere nettleie. Da betyr det paradoksalt nok at norske forbrukere skal betale mer i nettleie for å få høyere strømpris. Det er et dobbeltgrep som jeg tror det vil bli veldig vanskelig å forklare norske forbrukere at en må gjøre.»
Akkurat det Arnstad her pekte på, har skjedd med kablene til Tyskland og England. Ingen av kostnadene på land i Norge, og de løper opp i mange milliarder, er belastet kabelprosjektene. Var de blitt det, ville ikke Statnett kunne «regne hjem» prosjektene. Milliardkostnadene er dekket av nettleien du og jeg og alle andre har betalt de senere årene.
Det samme er tilfelle med alle kostnadene med å føre fram strøm til kablene som tar strøm fra land til sokkelen. Disse flere titalls milliardene blir også belastet husholdningene på land via nettleien. Det går allerede ca 9 TWh strøm fra land til sokkelen, tilsvarende årsforbruket i Oslo. Ifølge Statnett skal nye 9 TWh brukes for videre elektrifisering av sokkelindustrien innen 2027.
Priseffekten av Statnetts kabelbygging sikres gjennom tilslutningen til EUs energimarked. ACER-saken i 2018 dreide seg om å godta EUs tredje energimarkedspakke. For å få Arbeiderpartiets stortingsgruppe til å si ja, krevde AP-ledelsen en avtale med Høyre, Venstre, MDG og FRP om 8 «ufravikelige» krav overfor EU som grunnlag for tilslutning. Uten denne avtalen ville ikke APs stortingsgruppe ha stemt for tilslutning til ACER.
Første setning i det «ufravikelige» punkt nummer 1 lyder slik: «Det skal være nasjonal og samfunnsmessig kontroll over vannkraftressursene.» Dette synes nå ikke å være verd papiret det er skrevet på. I alle fall måtte OED-minister Terje Lien Aasland gå til ACERs framskutte organ i Norge, RME, for å spørre om han kunne regulere magasinfyllingen for å sikre norsk energiforsyning! Så har da også Høyres Nicolai Astrup i en kommentar til Nationen om AEKs rapport sagt at avtalen med de «ufravikelige» kravene ble inngått for at ledelsen i Arbeiderpartiet skulle få med seg partigruppa, og at den ikke har noen effekt overfor EU. Regjeringsadvokaten har hevdet det samme som Astrup.
Videre integrering i EUs energimarked, som godkjenning av EUs fjerde energimarkedspakke vil være, vil trolig fjerne resten av den historiske konkurransefordelen helt. For hovedprinsippet i EUs energimarked er nettopp at strømprisene skal bli like i hele markedet. Skjer det, vil framtidige «europapriser» sikre at vindbaronene trygt kan love kommunene stadig bedre betingelser for å få bygge ned mer urørt natur.
Det er faktisk helt uforståelig at norske politikere har tillatt Statnett å bygge de siste fire kablene, spesielt de siste to.
Statnett selv er tydeligvis fornøyd med det som har skjedd. Kommunikasjonsdirektør Henrik Glette uttalte 7. februar 2022 dette til VG om kabelen til England: «Dette er avansert høyteknologi på høyt nivå og verdensledende ingeniørkunst som vi er vanvittig stolte av.» Kabelen hadde da bidratt til at strømprisen i Sør-Norge samme dag var 121,8 øre/kWh, noe som var en firedobling av snittet de siste ti årene.
Videre integrering i EUs energimarked, som godkjenning av EUs fjerde energimarkedspakke vil være, vil trolig fjerne resten av den historiske konkurransefordelen helt.
Det er mange som hevder at de høye strømprisene i Norge skyldes stigende gasspriser i Europa på grunn av Russlands krig i Ukraina. Og det er selvsagt riktig at dette har bidratt til å sende strømprisene i Europa i været. Men denne utviklingen begynte før Putins angrep, og har sin primære årsak i en feilslått energipolitikk i EU og spesielt i Tyskland. Og de skyhøye strømprisene kommer ikke til Norge med Kielferga eller British Airways. De kommer gjennom kabler som Statnett aldri skulle fått lov til å bygge.
AEKs rapport foreslår å rive strømprisdannelsen løs fra den fysiske flyten av strøm i kablene. Da kan norske strømpriser baseres på hva det koster å produsere strøm i Norge. Det vil gjenskape den konkurransefordelen vi nå er i ferd med å miste. Samtidig vil det også være den mest effektive bremsen mot rasering av natur med nye vindkraftverk.
