Storangrep på naturen
Bildet viser fjorden Sjona, med Sjonfjellet i bakgrunnen. Over hele […]
Bildet viser fjorden Sjona, med Sjonfjellet i bakgrunnen. Over hele fjellryggen skal det om vindkraftutbyggerne får det som de vil, stikkes ned vindturbiner på minst 200 meters høyde, og med bevegelige rotorblader med minst 150 meter i diameter. Foto: Eivind Salen
Av Eivind Salen, rådgiver i Motvind Norge
Skribenten er ansvarlig for innholdet i teksten.
Det foregår et storangrep på naturen. Vi ser det utmerket godt på Helgeland i Nordland hvordan det er tenkt, og det er godt merket ellers i landet hvordan det er utført. Norge har store arealer, vi har fantastiske naturressurser, og nå blir begge deler privatisert i stor skala. Det er det råeste ranet et utviklet industriland har sett.
Det er sterke ord, men la oss kjølig skrive ned hvordan det blir gjort med Sjonfjellet og Mo i Rana som case.
Vindkraft
Bildet øverst er fjorden Sjona, med Sjonfjellet i bakgrunnen. Over hele fjellryggen skal det om vindkraftutbyggerne får det som de vil, stikkes ned vindturbiner på minst 200 meters høyde, og med bevegelige rotorblader med minst 150 meter i diameter. Bare veianlegget som trengs i det bortimot urørte fjellet, som også er reindriftsområde, vil være noe sånt som 100 km. Erfaringen fra andre anlegg er at hver turbin trenger 800-1000 meter vei, og så kommer ankomstveien i tillegg. Dette er storangrep på naturen i seg selv. Det er et ran av naturen, av reinbeitedistriktet og av ettertiden, et ran som ikke ligner noen ting av hva som tidligere har skjedd i Norge i fredstid.
Det er lite konkrete planer for selve anlegget ennå. Det møter sterk motstand i Motvind Sjonfjellet – Nei til vindkraftverk på Sjonfjellet, så utbygger må gå forsiktig frem, og liksom smyge en prosess for å bygge vindkraftverk på Sjonfjellet inn i kommunale planer og vedtak i kommunene Rana og Nesna, de to kommunene som fysisk vil få turbiner på sine arealer. Kommunene Hemnes og Leirfjord på andre siden, som vil bli sterkt berørt av turbinene, og bare få kostnadene med dem, de vil ikke ha noen stemme inn i saken.
Det foregår et storangrep på naturen.
Jeg skriver dette, for det er vanskelig å komme med nøyaktige anslag for hvor stor installert effekt det vil bli, og hvor mye anlegget vil produsere i året. Det er på det rene at det vil bli større enn alle anlegg bygget til nå i Norge, man kan trygt si minst 1 TWh, som er hva det største anlegget (Storheia) produserer i dag (Øyfjellet vil bli større, men får ikke turbinene til å virke ennå). Dette er altså tenkt inn i Nordland fylke, der kraftprisen for en stund siden lå på mellom 3 til 5 øre/KWh, og siden er halvvert. Pengebeløpet er ikke så viktig her, dette har med storangrepet på naturen å gjøre. Og vi lever i en vanvittig tid i et vanvittig land, når man med en slik pris på krafta og et slikt sykt overskudd på kraft, planlegger MER kraftutbygging.
Dette er halve historien om Storangrepet. Den andre halvdelen kommer i hvordan man likevel skal få ødelegge gigantiske fjellområder og friområder med vindkraft, linjenett og anleggsveier, når vi har så stort kraftoverskudd i nær samtlige norske kraftregionen, og i Norge som helhet.
[V]i lever i en vanvittig tid i et vanvittig land, når man med en slik pris på krafta og et slikt sykt overskudd på kraft, planlegger MER kraftutbygging.
Batterifabrikk
Det handler om å bygge forbruk av kraft. Siden all bruk av elektrisk kraft og annen energi har en kostnad, og en vesentlig del av den kostnaden ligger i naturinngrepet og bruk av jordens begrensede ressurser, så må man tenke veldig nøye gjennom hva slags forbruk det er verdt å bruke energiressurser på. I Norge er det stikk motsatt. Det holder at forbruket kaller seg grønt, og henter energien sin fra energiproduksjon som kalles grønn. Så er det fritt frem. Og ikke bare det, du kan vente deg milliardbeløp i støtte av den norske stat, fra våre felles økonomiske midler. Det kommer i tillegg til naturranet som skjer foran øynene våre.
Det holder at forbruket kaller seg grønt, og henter energien sin fra energiproduksjon som kalles grønn. Så er det fritt frem.
Bildet viser et utgravd område nær Mo industripark. Her skal Freyr batteries bygge batterifabrikk. De har flere tomter, og de kaller det et industrieventyr før de har lykkes i å skaffe seg støtteordninger og subsidier kommuner i Nord-Norge bare kan drømme om. Foto: Motvind Norge
Det er uklart hvor mye elektrisk kraft Freyr egentlig tenker å bruke på denne batterifabrikken sin, men i en artikkel på NRK fra 2.3.2021 blir det nevnt tallene 2-2,5 TWh. Dette er over det dobbelte av det en gjennompepring av fjellryggen bak meg vil gi, mer enn Norges to største vindkraftanlegg (Storheia og Øyfjellet) til sammen. Batterifabrikker skal være en del av det såkalt grønne skifte, det skal være grønn næring, og en del av avkarboniseringen av samfunnet. Men selv med et slik vanvittig energiforbruk er det bagateller av energilagringskapasitet batterifabrikken vil kunne produsere. Det kan hjelpe til å flytte noen elbiler rundt omkring, men ikke til å avkarbonisere samfunnet.
Løgnen er stor. Den suverent største batteriprodusenten i verden er kinesiske CATL, som med 96,7 GWh produsert i 2021 har 32,6 % av markedet. For de som er litt kjent med produksjonstall, og hva man kan få ut av det forskjellige, dette er årsproduksjonen av Haramsøya vindkraftverk med åtte turbiner. All batteriproduksjon i løpet av et år, til verdens suverent største batteriprodusent. Freyr i Rana, med 2-2,5 TWh i årsforbruk på å produsere batteriene, de blir en mygg.
Selvsagt kan batteriene lagres opp og ned, og brukes flere ganger. Men det er så sørgelig lite energi lagret, nok til å holde et av verdens 550 største kontainerskip gående en måned (Kilde: Grønn skipsfart, vi må tenke nytt, Jan Emblemsvåg, SMP, 16.3.22), ikke i nærheten av å «avkarbonisere» et samfunn, eller engang en begrenset skipsflåte. Og dette er verdens aller, aller største batteriprodusent, med 1/3 av markedet.
Det er imidlertid i stand til å gjøre vanvittig skade på naturen, og ødelegge hele fjell og fjellkjeder.
Kryptovaluta
Bitcoinproduksjon i Mo i Rana. Selskapet som eier har ledelse i Amsterdam og eiere i Ukraina, fire ansatte har de, og eierne kan dra inn kontinuerlige millionbeløp på produksjon av vanskelige tallkombinasjoner kalt kryptovaluta til 2-5 øre/KWh. Foto: Motvind Norge
Bildet er bitcoinproduksjon. Også det er i Mo i Rana, og i Mo i Rana industripark. Selskapet som eier har ledelse i Amsterdam og eiere i Ukraina, fire ansatte har de, og eierne kan dra inn kontinuerlige millionbeløp på produksjon av vanskelige tallkombinasjoner kalt kryptovaluta til 2-5 øre/KWh. De er fratatt en del påslag og avgifter vi vanlige strømkunder er pålagt, de har samme avtale som prosessindustrien, forstår jeg.
Det er to sånne innelåste områder med datautstyr som går automatisk for seg selv, trekker strøm og støyer infernalsk, og bruker mesteparten av energien på å kjøle ned maskinene som varmer opp lufta der inne mellom gjerdene. 40 MW trekkes konstant, og i løpet av årets 8760 timer blir det 350,4 GWh. Batteriproduksjonen til verdens suverent største batteriprodusent kan ikke holde dette i gang. Faktisk kan ikke all verdens batteriproduksjon i 2021 holde dem i gang, selv om batteriene slapp å lades (som de selvsagt mål).
Dette er det den norske regjeringen hiver penger etter. 60 milliarder kroner skal ut. Og åpner opp vår natur og vårt landskap, bygg datasenter, bygg batterifabrikker, bygg, bygg, bygg, særlig er alt som konsumerer store mengder energi viktig å få bygget. Deretter skal det bygges vindkraft, for å late som om vindkraften kan forsyne dette energisluket, noe den selvsagt aldri kan.
Norge har store arealer, vi har fantastiske naturressurser, og nå blir begge deler privatisert i stor skala. Det er det råeste ranet et utviklet industriland har sett.
Noen tjener vanvittige penger på dette, og det store flertallet taper stort, veldig stort. Vi taper økonomisk, i statlige overføringer og direkte fra strømregningen, og vi taper økologisk, vi taper naturen, vi taper vårt land. Det er derfor jeg kaller det det råeste ranet noe utviklet industriland har sett.
