Av Eivind Salen, styreleder i Motvind Norge

Anders Elverhøi, Øystein Hov, Stein B. Jensen og Kåre Vollan skriver i DN at Norge kan eksportere store deler av dagens gassenergi i form av elektrisk energi til Europa, om vi vil. La oss skille det som er tallek og det som er realiteter, og la oss se på hva konsekvensene ville være om vi virkelig tok sikte på å bygge og eksportere tilsvarende energimengder elektrisk kraft som det gassen inneholder.

De fire tar uredelig utgangspunkt i at 25 TWh elektrisk energi er 25 TWh elektrisk energi, uten hensyn til all den energien som er brukt og sløst bort på veien for å produsere og overføre den kraftmengden ut til forbruker i Europa. Derimot setter de en svært streng grad av effektivitet i gassen, der er det bare 40 % av energimengden som utnyttes når den går fra gass til elektrisitet. Men gass kan utnyttes direkte, uten å gå omveien om elektrisitet, og når den går via elektrisitet, så kan spillvarmen i overføringen bli brukt til spillvarme eller noe annet nyttig.

Det blir helt galt når de fire så får det til at av de 1112 TWh Norge eksporterer i gass til kontinentet, så er det bare 445 TWh som trengs å bli erstattet av elektrisitet. For store deler av den gassen som eksporteres til Europa blir fornuftig nok brukt direkte til oppvarming og til matlaging. Tallene i Europa er at 20,7 % av energikonsumet kom fra elektrisitet, 20,8 % fra gass (2019, Eurostat). Gassen i Europa går til husholdningene, dernest til industrien og først deretter igjen til elektrisitetsproduksjon.

Noe av årsaken er nettopp det at det er sløsing å omgjøre høyverdig energi til elektrisitet før den brukes.Det kan sies enkelt. Det er dumt å varme opp gass for å produsere elektrisk energi, for så å frakte denne elektriske energien over store avstander og med varmetap på veien, for å varme opp hus.

Det er riktig at 445 TWh er cirka 40 % av 1118 TWh. Utover det gir ikke tallet mening. Men de fire bruker det likevel til å stille spørsmål om vi kan eksportere den energimengden til Europa, og svarer selv «ja, utvilsomt», før de knuser til med den energiproduksjonen i form av vindkraft på land. I fjor produserte vi 11,8 TWh vindkraft, med installert effekt på cirka 4500 MW gjennom året.

Skal vi bygge ut 37 ganger mer for å komme opp i fantasitallet de fire operer med, blir det 166 500 MW, og mer enn Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, Sverige, Nederland, Polen, Danmark, Portugal, Belgia, Irland og Østerrike –  til sammen. Hvor skal man gjøre av krafta når de produserer for fullt? Hva skal være backupkraft når det ikke blåser?

Man kunne gitt seg der, men de fire vil gjerne forsyne seg av alle arealene inne i forslaget til NVE hvor vindkraft kunne produseres, og dermed «eksportere» 1000 TWh. Det blir en installert effekt på 382 500 MW. Da vil det være installert mer vindkraft i Norge enn all installert kraft til sammen i EUs to største land, Tyskland og Frankrike.

Bare ved å vise til effektbehovet alene kan forslaget avvises. Alt det andre kommer i tillegg.

*

Billedtekst:

Arealkonsekvensene ved 1000 TWh landbasert vindkraft vil være betydelige. Planarealene vil beslaglegge 35.000 km2, men bolig- og fritidsbebyggelse vil ikke være tillatt innenfor et areal på 73.000 m2 og 135.000 km2 vil være uegnet til rekreasjon og friluftsliv iht. myndighetene retningslinjer for støy. Anleggene vil i større og mindre grad påvirke omgivelsene og bli synlige i 30-50 km avstand. Influenssoner inntil 5 km avstand til turbinene påvirker 316.000 km2. Norges landareal er 385.180 km2…

Illustrasjon: Bård S. Solem, Motvind Norge

*

Innlegget stod på trykk 26. mars i Dagens Næringsliv, og ble lagt ut på nettsiden dagen før. Del det gjerne!

https://www.dn.no/innlegg/innlegg-tall-og-realiteter-for-gass-og-vindkraft/2-1-1191239