Av styreleder Eivind Salen

Av og til kan det kjennes håpløst. Når ikke engang Haramsøya stopper. Når ikke engang Stadlandet stopper. Når ikke engang Øyfjellet stopper. Når det ene anlegget verre enn det andre, reiser seg opp over åsrygger og fjell, tross alle dokumenterte lovbrudd og beviselige skadeverk, da kan det være utrolig vanskelig å holde motet oppe, og stå videre i kampen.

Men det finnes ikke noe annet valg. De kommer ikke til å gi seg. Motstanden er nødt til å bli så intens at vi tvinger dem.

Denne uken var det flere markeringer det gikk i. Det er så utrolig viktig å vise frem lokal motstand, vise frem at folk ikke finner seg i dette. Vise frem at det er uaktuelt. Vise frem at vi aldri kommer til å gi oss.

På mandag forberedte vi noe av det som skulle skje. Det er sånn en hektisk tid, når turbindelene seiler i land alle steder som skal bli ferdige til jul, slik Stortinget har bestemt. Det er så viktig å få utbyggingene stoppet før turbinene er oppe, men det er så vanskelig å få det gjort, når selv dokumenterte lovbrudd og elementære regelbrudd ikke får dem til verken å stoppe eller bremse.

Det betyr bare at vi må kjempe hardere.

Tirsdag var det styremøte. En hel rekke saker stod på agendaen. Viktig i denne sammenhengen er samarbeidet med industriaksjonen. Motvind Norge er ikke bare en miljø- og naturorganisasjon, vi søker bredere allianser. Vindkraften og kraftbransjen lokker med arbeidsplasser, vi må svare med å samarbeide med industrien selv, og vise ettertrykkelig at vindkraften fjerner flere arbeidsplasser enn den skaper. Med vindkraft blir tradisjonell norsk kraftkrevende industri lite lønnsom, fordi vi mister vårt fremste konkurransefortrinn, nemlig stabil og billig kraft. Vindkraften er ustabil og dyr. Virkeligheten trumfer propagandaen, en løgn blir ikke sann selv om den sies av innflytelsesrike grupper og mennesker. Det siste er et farlig tegn i tiden, og en vei vi som samfunn ikke vil gå.

Onsdag og torsdag skjedde det oppe i Rana og Nesna, med Sjonfjellet, der rike mennesker allerede før noe som helst av betydning er gjort, har kunnet øke rikdommen sin med hundrevis av millioner på løfter om batterifabrikk, og deretter trusselen om vindkraft. Motvind Sjonfjellet var på pletten, og forsøkte å kontre signingsferden til kraftpolitikerne og superlobbyen, som ser ut til helt å ha mistet interessen for landet, men har opparbeidet seg en nærmest snøblind interesse for alt som produserer eller krever kraft. Det er virkelig skremmende å se, og vi er helt avhengige av at det overalt i landet opprettes fungerende grupper som den på Sjonfjellet, slik at vi kan være på vakt når superalliansen av kraftbransje og politikere kommer til et sted nær deg.

I løpet av disse dagene ble Faurefjell i Bjerkreim endelig formelt reddet, med offentliggjøringen av OEDs avslag på Norsk Vinds søknad om statlig arealplan. Det viser at det nytter å kjempe. Men man må kjempe så lenge, og så intenst, og også ha litt marginer og litt flaks på sin side. Det er en enorm glede å ha reddet Faure. Men det kommer ikke uten bismak, når ikke Stadlandet er reddet, Haramsøya er reddet, Nord-Odal er reddet. Alle har hver på sitt vis vanskeligheter som gjør det ikke mulig å redde disse, slik Faurefjell er blitt reddet. Det var omgjøringen av et LNF-område det gjaldt, og en kommune som ble snudd, og spilte på lag. De andre utbyggingene har ikke dette på samme måte. Skorveheia i Flekkefjord har det, og vil snart være endelig reddet på samme måte som Faurefjell.

Det er også løfterike hendelser for Oddeheia og Bjelkeberget i Birkenes, der formannskapet denne uken tok litt kommandoen, og vedtok de skulle synliggjøre motstand mot anlegget ved å si nei. Der ble Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet stående igjen alene som vindkraftens venner. Et sted det skulle være umulig å stå, for et parti som vil godt og har ambisjoner, i et valgår.

Fredag var det fest for Faure. Vi gikk opp på toppen, og så hvordan fjell skal se ut. Men turbinene i horisonten i alle de andre anleggene som allerede er utbygd i Bjerkreim og nabokommunene, de viser at det er ikke alle kamper som er vunnet, og de som er tapt er uutholdelige. Derfor er det så viktig å kjempe videre. Vi må aldri gi oss nå. Hva vi har å miste, er altfor kjært.

Lørdag var det i Tysvær, der de har gjort alt riktig, og skulle hatt alle muligheter til å redde fjellene sine slik Faure og naboene der har fått gjort. Men i Tysvær er det gitt virkning som statlig arealplan, både Gismarvik og Tysvær, to anlegg med til sammen tre statlige arealplaner. Da er det mørkt.

Men det betyr ikke at vi ikke må kjempe. Det er nettopp det at det er så mørkt, som gjør at vi må kjempe bare enda mer intenst. Vi kan ikke la den norske stat slippe unna med dette her. Kan ikke la dette bli fremtiden. Det skrives så mange brev, blir gjort så mye, er så mye helt sykt. Men vindkraften har grepet om Norges Vassdrag og Energidirektorat og om Olje og Energidepartementet. De holder ennå Energiloven høyt hevet over alle andre lover og hensyn.

Og ødelegger Haramsøya. Stadlandet. Øyfjellet. Nord-Odal. Tysvær. Buheii. Og så videre, og så videre. Det nytter ikke annet enn å kjempe.

Støtt gjerne spleisen til Haramsøya. Støtt gjerne spleisen til Øyfjellet. Støtt Motvind Norge. Støtt alle andre organisasjoner som arbeider for saken og mot vindkraften. Bli med på markeringer, finn din plass i noe som kan gjøres, og gjør det.

Bli med i kampen, og vinn den.