Vindturbiner produserer strøm, støy og forurensning. Strømmen og støyen produseres bare når det blåser. Når det gjelder forurensning, så er det ikke bare oljelekkasjer og slitasje som forurenser. Visuell forurensning og høyintense lysblink er forurensning som vil være der også når vindturbinene står stille.

Tekst: Folkehelseutvalget i Motvind Norge

Folkehelseutvalget i Motvind Norge er ofte i kontakt med mennesker som har fått vindkraftverk i nabolaget sitt, og vi mottar stadig informasjon om hvordan det er å leve med støy, skyggekast, høyintense lysblink, og visuell forurensning, og samtidig oppleve at naturen rundt deg er omgjort til et industriområde.

Mangel på kunnskap

Det er dessverre ikke alle kommuner som har kunnskap om vindkraft. Ikke alle vet hvordan et vindkraftverk kan påvirke natur, dyr, fugler, drikkevann, miljø og helse. Støy fra vindturbiner er et utbredt problem som kommunen bør ta på alvor.

Det er stor mangel på kunnskap om støyeffekter i norsk topografi. I konsesjonssaker legger Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) til grunn en anbefalt minsteavstand på minimum 800 meter, eller fire ganger turbinhøyden, mellom vindkraftverk og bebyggelse. Dette er ikke en helsefaglig utredet minsteavstand. Det er en minsteavstand som ikke gir noen sikkerhet for at støynivået ved bebyggelse blir akseptabelt.

Det finnes ikke noen helsefaglig vurderte grenseverdier for skyggekast fra vindturbiner i Norge.

Dagens beregningsmetoder for støy fra vindturbiner er mangelfulle, og inkluderer ikke forhold som bakkenær turbulens (refraksjon), rytmisk variasjon i lydbildet (amplitudemodulert støy) eller rentonestøy. Dette er kombinasjoner som er vanlige i norsk topografi. Både Sintef og Miljødirektoratet er klar over dette, og begge uttrykker behov for mer kunnskap for å få bedre beregningsmetoder. Det folk opplever, er at støynivået rundt vindkraftverk er langt høyere enn det støykartene viser.

Det finnes ikke noen helsefaglig vurderte grenseverdier for skyggekast fra vindturbiner i Norge. Tallene som brukes er basert på NVE sin forvaltningspraksis og er derfor svært usikre når det gjelder påvirkning av helse. Når det gjelder vindkraftverk er det snakk om påvirkninger som folk kan bli nødt til å leve med 25–30 år, kanskje resten av livet. Bare det å vite at man må leve med støy, skyggekast, lysforurensning og visuell forurensning i så mange år, er i seg selv en stor belastning.

Uegnet grenseverdi

I Norge brukes i dag grenseverdien 45 dBA Lden for støy fra vindturbiner. Det er kun Norge og Nederland som bruker Lden i Europa. Lden er et vektet årsgjennomsnitt som i praksis er nesten umulig å etterprøve. Problemet er at det ikke er årsgjennomsnittet av støyen som avgjør om man får støyplager som kan gi helseproblemer. Det som er avgjørende for plagegraden, er hvor mye støy man i perioder kan utsettes for, hvor lange disse periodene er, og hvor mange slike perioder man blir eksponert for i løpet av et år.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har foretatt en systematisk gjennomgang av eksponerings – responsstudier fra 2000–2015. De fant kun fire studier som oppfylte kriteriene for innlemmelse i analysen av kunnskapsgrunnlaget. Metaanalyse av rådataene fra disse undersøkelsene viste ganske entydig at det er en systematisk sammenheng mellom støynivået fra vindturbiner og plagegrad som begynner ved nivåer under Lden 40 dB.

Natursorg

Sorg over ødelagt natur er et underkommunisert problem. Et vindkraftverk med atkomstveier for gigantiske vindturbiner vil endre landskap og natur for bestandig. Området endres fra å være et kjært naturområde til å bli et støyende industriområde forbundet med farer for fugler, dyr og mennesker.

Allemannsretten berøres i sterk grad, da faren for iskast kan gjøre rekreasjon umulig på vinterstid. Forurensning kan forringe drikkevannskilder. Støy og skyggekast kan, sammen med frykt for forurensning, fortrenge tradisjonelt naturbruk som sanking av bær, sopp, og påvirke jakt og fiske i ferskvann. Selve opplevelsen av naturen i hele det berørte området endres, og mange mennesker beskriver stor sorg over slike naturtap.

Forurensning

Lekkasjer av olje og glykol er ikke uvanlig i vindkraftverk. Lekkasjene oppstår ofte ved navet på turbinene. Navhuset kan inneholde 1000 til 1500 liter olje og typisk 450 liter glykol eller annet kjølemedium. Væsken kan i verste fall bli spredd med vinden over store områder og havne i nedslagsfelt for drikkevann, i tillegg til at det da også havner i matfatet til fugler, folk og dyr. Det samme kan skje med mikroplast fra turbinvinger som slites løs av vær og vind.

I 2020 utarbeidet Mepex en rapport for Miljødirektoratet om norske landbaserte kilder til mikroplast (M-1920). I denne rapporten har Mepex estimert et utslipp på mellom 10 og 170 tonn/år fra vindturbiner, basert på de under 1000 turbinene som fantes på det tidspunktet. Mepex skriver selv at anslaget er basert på et begrenset og usikkert grunnlag, men setter 50 tonn/år som antatt middelverdi. De tror de reelle utslippene er avhengige av vindturbintype, lokalitet og om man regner med større plastbiter som slites av eller kun gel-coaten. De presiserer at dette må studeres i felt for å få gode anslag.

Lekkasjer av olje og glykol er ikke uvanlig i vindkraftverk.

En nederlandsk rapport, RIVM-briefrapport 2022–0235 (RIVM tilsvarer norske FHI), estimerer et realistisk utslipp fra innlandsturbiner på 1 kg per år med 15 meter slitasjelengde og 1000 mm nedbør i året. Det er et gjennomsnitt for en åtteårsperiode med turbinstørrelse under 5 MW. Rapporten estimerer også et worst case-scenario hvor utslippet er over 14 kg per vindturbin per år. RIVM påpeker at det er store variasjoner, basert på værforhold mm.

Det er altså store forskjeller på estimatene om utslipp av microplast fra vindturbiner. Når vi ser på konsekvensene av slitasjen; produksjonstap opp til 5 prosent, og det faktum at vedlikehold av turbinblader har resultert i en egen industri, så er det grunn til å stille spørsmål om hva som er realistisk slitasje. Det man kan slå fast er at det er et stort behov for økt kunnskap om forurensning fra vindkraftverk.

Behov for tiltak

I stedet for å få satt i gang tiltak for å kartlegge omfanget av slitasjeforurensning, har NVE spurt åtte norske vindkraftaktører om deres erfaring med slitasje på turbinblader. Noen påstår at de ikke har hatt slitasje i det hele tatt, mens en av aktørene hevder å ha en årlig slitasje på 200 gram/turbin per år. Dette er i samme størrelsesorden som oppgitt fra turbinleverandørene. Miljødirektoratet anser det derfor som sannsynlig at det samlede utslippet fra løpende slitasje på turbinbladet vil være mindre enn 1 tonn – og dermed vesentlig lavere enn anslaget i Mepex-rapporten, og en tilsvarende mindre andel av anslaget over totale norske utslipp på 19 000 tonn.

NVE og Miljødirektoratet støtter seg altså på vindkraftbransjens tall, uten at dette kontrolleres, uten at det settes i gang tiltak for å få fakta på bordet. På tross av at eksisterende rapporter (Mepex, RIVM) viser til mange ganger så store utslipp. Når det nå viser seg at vindkraftverkene må begynne å reparere og flikke på turbinblader allerede etter to år, så er det helt klart behov å avdekke hva som er den reelle slitasjen.

Kommunens ansvar

Kommunen har ansvar for å bidra til å beskytte befolkningen mot faktorer som kan ha negativ innvirkning på helsen (folkehelseloven §4). Når man vet at beregningsmetodene for vindturbinstøy er mangelfulle, at den anbefalte minsteavstanden mellom vindturbiner og bebyggelse ikke er basert på gode faglige utredninger i norsk topografi, at det er summen av alle påvirkningene som avgjør plagegrad og hvor store helseplager folk kan få, så er det viktig at kommunen følger opp det ansvaret de har overfor innbyggerne.

Ett av folkehelselovens viktigste prinsipper er «føre-var-prinsippet». Hvis kommunen virkelig ønsker å beskytte sine innbyggere mot negative helsepåvirkninger, sier de nei til vindkraft. Det vil også være det beste for naturen og kommende generasjoners mulighet til rekreasjon og helsefremmende naturopplevelser.

Ett av folkehelselovens viktigste prinsipper er «føre-var-prinsippet».

Vindkraftsaker skaper ofte splittelse i kommuner og grender. Det blir fort dype sår i det som før var et godt naboskap, og gode familieforhold kan også bli ødelagt. Det er ikke så rart når noen vil tjene penger på det, og noen vil få støy og helseplager. Det handler også veldig mye om synet på natur. Noen vil kjempe for naturen, mens andre synes økonomiske hensyn er viktigere. Jo lenger saken pågår, jo steilere blir frontene, og slik splittelse kan vare i generasjoner. Spesielt hvis vindkraftverket blir realisert og vindturbinene blir stående i 30 år.

Folkehelseutvalget i Motvind Norge har sendt ut et informasjonsbrev om vindkraft og helsepåvirkninger til kommuner og kommunestyrerepresentanter over hele landet. Dette gjelder først og fremst kommuner hvor vindkraftbransjen prøver å få tilgang til naturområdene. I disse dager også i Østfold, Indre Østfold, Aremark, Halden og Sarpsborg.

Teksten ble først publisert i Halden Arbeiderblad.