Av styreleder Eivind Salen

Direktoratet for byggkvalitet (DIBK) sendte 18.09.21 brev til Vennesla kommune. Saken angår spørsmålet om søknadsplikt for eiendomsendring i konsesjonsgitte vindkraftområder.

Hvorfor er saken viktig? Fordi den norske stat med energimyndighetene kontinuerlig setter loven og lovens bokstav til side, og lar sin egen tolking og sitt eget forgodtbefinnende være gjeldende praksis. Dette leder behandlingen av vindkraftsakene inn i et lovtomt rom, hvor innbyggernes og naturens rettigheter ikke kan bli ivaretatt.

Motvind Norge har brukt store ressurser på å besvare brevet, for dette går inn i absolutt alle vindkraftsaker. Det er Eivind Mauland i samarbeid med Anne Baardvik som har utarbeidet jussen i dette, og over lang tid har presset norsk forvaltning stadig lenger ut på banen for å forsvare praksisen. Nå er det DIBK som forsøker seg, etter at kommuner, statsforvaltere, energimyndighetene og flere advokatkontor har belemret seg ved å møte argumentene våre ved å omgå dem.

Det er delvis krevende juss, og i en sak som vindkraftskandalen med så åpenlyse brudd på så vesentlige som folkehelse, urfolks rettigheter, naturmangfold og mye annet, har det tatt tid å få inn at også Plan- og Bygningsloven (PBL) er brutt, og at dette også har vesentlige negative konsekvenser en fungerende stat og verdig rettssamfunn må unngå. «Instruksen» fra vindkraftlobbyen har også forledet tankegangen til ganske mange, sånn at vi med Eivind Mauland og Anne Baardvik i spissen har måttet bruke mye tid på å opparbeide tillit, og få folk til å våkne at det er faktisk en vesentlig sak vi her har i hånden.

Poenget er at for å «forenkle» behandlingen av vindkraftsakene, og gjøre prosessene raskere, ble PL forsøkt satt til side. Fosen-dommen er kroneksempelet på hvor ille det går når prosessene skal bli «raskere» og «forenklet», og sikkerhetsmekanismene bygget opp over år i norsk forvaltning blir ignorert og satt til side. Dette gjelder også sikkerhetsmekanismene i PBL, som er laget for å beskytte noe så viktig som arealene våre.

Instruksen fra vindkraftlobbyen som har forledet hodene til så vel innbyggere, som politikere og forvaltning, er den enkle setningen «vilkårene vil alltid være til stede». Dette forutsetter imidlertid at prosessene etter Energiloven (EL) er like gode eller bedre som de i PBL. Men EL gir ingen saksbehandlingsregler for planavklaringer, og Energimyndighet er heller ikke bemyndighet til å treffe arealdisponeringsvedtak.

Dette har vi nå vunnet frem med dit hen at Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) har innrømmet at det at vilkårene alltid er til stede ikke betyr at kommunene er forpliktet til å avstå arealene sine til en vindkraftutbygging. Med denne har vi fått stoppet, ellet fått bidra til å stoppe, flere utbygginger.

Men vi i Motvind Norge går lenger. Vi mener at det i flere saker ikke er lovhjemmel til å gjøre de arealbestemmelsene som blir gjort i forbindelse med en utbyggingen, og at utbyggingen av vindkraftverk derfor svært, svært mange steder er satt i gang uten tilstrekkelig tillatelse og dermed uten gyldig tilgang til arealene.

Igjen kan vi vise til Fosen-dommen, der Høyesterett i storkammer enstemmig dømte at Fosen Vind AS ikke hadde tilgang til arealene på Storheia og Roan fordi konsesjonen som ble gitt krenker de sørsamiske reindriftsfamilienes rettigheter til å utøve sin tradisjonelle urfolksnæring.

Når det gjelder PBL, og dens inngripen i EL, ligger forvirringen i at EL omhandler installasjonene, og PBL omhandler arealene. For å bruke arealene som tidligere var naturarealer, beiteområder og stort sett alltid ligger i LNF-R-områder (Landbruk-, Natur-, Friluftsliv- og reindriftsområder), så må bruken omreguleres og eiendomsforholdene med rettigheter avklares. Det skjer gjennom en søknad. Dette har energimyndighetene med Norges Vassdrag og Energidirektorat (NVE) og Olje- og Energidepartementet (OED) forledet både politikere og forvaltning til å tro ikke er nødvendig for vindkraftverk med konsesjon etter energiloven, men det er ingen lovhjemmel for å mene dette.

Det er dette Motvind Norge påpeker, og arresterer dem ved.

Her mener DIBK at Søknadsplikt er unntatt i pbl § 20-6 og SAK § 4-3, men Motvind Norge har sett og påpekt at dette bare gjelder energiinstallasjonene og ikke arealinngrepene. Eiendomsendringen er ikke unntatt søknadsplikten. DIBK forsvarer seg her med at det er et ønske om å unngå dobbeltbehandling, men et ønske kan aldri gå foran lovens bokstav.

Det er dette Motvind Norge mener med at energimyndighetene er i ferd med å ta vindkraftutbyggingen inn i et lovtomt rom, der energimyndighetenes egen tolking og egne ønsker går foran lovens bokstav og allmenne hensyn. De har vist seg å strekke det så langt, at ikke engang en Høyesterettsdom får innvirkning på en konsesjon gitt etter energiloven. Høyesterettsdommen dømmer konsesjonen ugyldig, men energimyndighetene trekker den likevel ikke tilbake, og anlegget fortsetter å produsere.

Det er også dette vi setter frem i vårt brev til Energi- og miljøkomiteen. Når søknadsplikten blir neglisjert, forsvinner også rettighetene for berørte parter å komme med sin kontradiksjon, og sikre at arealer ikke blir pantsatt eller utbygd uten at rettighetene er avklart. Det har vi et klart eksempel på i Buheii, der jaktrettigheter og beiterettigheter er forsvunnet i et gigantisk industrianlegg, og arealene er pantsatt for € 385 millioner av selskapet MacQuarie gruppen som nylig ble dømt for den største skattesvindelen i Tyskland noensinne. Dette går også ut over grunnbokens notoritet, når vi ikke lenger kan stole på opplysningene som står i den, og det går an å gjøre endringer i den uten at prosedyrer er fulgt og rettigheter avklart.

Med brevet er også DIBK brakt i kunnskap.

Les brevet her.