Frøya, Havari, Forurensing, Kollaps
Rotorblad Frøya

Oljelekkasje i fredet landskap på Frøya

av styreleder Eivind Salen Natt til 12 november kollapset vingen […]

Forfatter:

Eivind Salen

Kategorier:

Publisert:

30. desember 2021

Del:

av styreleder Eivind Salen

Natt til 12 november kollapset vingen til en vindturbin på Frøya. Det er ennå ikke ryddet opp. Nå skjedde enda en ulykke, med lekkasje av hydraulikkolje. Det er vanskelig å få rede på omfanget av lekkasjen, men lekkasje av hydraulikkolje i totalfredet myr og kystlynghei, hvordan i all verden kunne Norge sette seg i en situasjon der dette i det hele tatt er en risiko?

Forurensing fra vindkraft er en del av Regjeringens offisielle informasjon i deres spørsmål og svar om vindkraft på egne nettsider. Saken er oppdatert 2.11.2021, altså en knapp uke før kollapsen på Frøya. På regjeringens sider er det mikroplast det står om, og ikke de farligere variantene med epoksy og bisfenol A. Det står heller ikke noe om forurensing fra hydraulikkolje, eller girolje, som det også finnes i turbinene. Problemet der omhandler slitasje, og blir beregnet til 50 gram mikroplast per turbinblad per år.

Statistisk sjanse for ulykker

Et turbinblad veier noe sånt som 15 til 17 tonn, så når hele vingen kollapser, er det atskillig mer enn 50 gram som slipper ut i naturen. Og det er ikke bare mikroplast, som er plagsomt og et stort problem, men epoksy og bisfenol A, som er giftig, og hormonhermende, og reduserer fruktbarheten til alt levende. En kollaps er sjelden, men etter de store talls lov inntreffer sjeldne fenomen hele tiden om det bare er mange nok sjanser. Det er flere risikofaktorer med turbinene fra Vestas, og ganske sikkert med de andre turbinprodusentene også, så når vi har over tusen av dem i norske fjell og skog og hei, så skal det inntreffe en ulykke nokså årlig.

Det vil få store konsekvenser, når det er plassert i fredet og utilgjengelig landskap, og når det er plassert nær drikkevannskilder. Hydraulikkolje er svært giftig, og selv små mengder vil ødelegge vannkvaliteten i årevis. Det gjelder for alle organismer. Det som ikke er drikkevann for mennesker, er det for andre.

Hvem har ansvaret?

Det er den norske stat med energimyndighetene som gav konsesjonen til vindkraftverket ved Frøya. Med rette er NVE og OED blitt sterkt kritisert for å ta altfor lett på mange av vindkraftens mange problemer. I deres verden er det største problemet med vindkraft motstanden mot den, og de tar derfor ikke kritikken og innvendingene alvorlig, og kan derfor få seg til å skrive og selv tro på at 50 gram mikroplast fra hvert blad er hva som lekker ut, og all annen informasjon skyldes generell motstand mot vindkraft. Sjansene for forurensing og helseskader er ikke tilstrekkelig vurdert, og ansvaret for å rette opp skader er ikke ordentlig plassert. I stedet er forvaltningens og myndighetenes strategi å bagatellisere problemene, og se vekk når de likevel oppstår.

Det er i lovverket klart at det er tiltakshaver som er ansvarlig, og som er forpliktet til å ha beredskap og til å iverksette tiltak straks skader skjer, for å rydde opp og begrense skadevirkningene. Om ikke tiltakshaver stiller opp, er det kommunen, som også kan varsle og få bistand fra statlig forurensingsmyndighet. Ved større ulykker kan staten overta ledelsen helt.

Hvorfor er ansvaret pulverisert ved vindkraftulykker?

Eier av vindkraftverket er det interkommunale selskapet TrønderEnergi, sammen med den tyske byen München, gjennom deres kommunale selskap Stadtwerke München. München by overlater alt til TrønderEnergi, og nøyer seg med å ha 70 % av eierskapet, tjene penger på salg av kraften, og smykke seg med tittelen å være på vei til å bli økostrøm-by. Det er TrønderEnergi, med sine 30 %, som er den synlige eieren og opptrer offentlig som om de er de eneste. Men i denne saken, så gjør de ingenting, og lar det kollapsede turbinbladet ligge for vær og vind, og løse seg opp i stadig mindre deler.

Er det da kommunen som skal følge opp? Men fra kommunen er det også rimelig tyst. Energidirektoratet (NVE) og energidepartementet (OED) pleier å vise til at de ikke er forurensingsmyndighet, og forurensingsmyndighetene å vise til at de ikke er energimyndighet, når henvendelsene går til dem. Hvor skal Frøyas innbyggere da henvende seg? Hvem skal kunne garantere for dem at drikkevannet er trygt?

Forvitring av tillit

Saker som dette, som kommer på toppen av alle de andre negative sidene ved vindkraft og vindkraftutbyggingen i Norge, fører til at det skjer en forvitring av den gode tilliten som har vært mellom folk og myndigheter her i landet. Vi har følt et fellesskap, og at myndighetene er våre myndigheter, at de er til for vår skyld, og at de bryr seg om oss. Vi har kunnet være ganske trygge, på at vi kan legge store deler av vårt liv i myndighetenes hender, sånn at vi slipper å tenke på det.

Her kan vi ikke det. For hydraulikkolje er giftig. Bisfenol A reduserer fruktbarheten. Den offisielle informasjonen er at det er liten risiko for at det skal utgjøre noen skade, men her på Frøya er skaden skjedd, og risikovurderingen er ikke endret, og skadeverket blir ikke ryddet opp i. Det ligger bare der. Som et vitnesbyrd på at noe er kollapset, og at virkningen av det er ukjent, og at det tross dette ikke blir ryddet opp.

Det er forurensing av fredet landskap.