Skandaleturbiner på Vardafjell godkjent av OED
Jeg skrev i går om En skandale under oppføring på […]
Jeg skrev i går om En skandale under oppføring på Vardafjell. Samme dag kom vedtak fra OED om at skandaleturbinene er godkjent.
Det er vanskelig å fatte.
Norske energimyndigheter ved OED og NVE oppfører seg som at når det er gitt en konsesjon, så medfører det en forpliktelse til å godkjenne en MTA-plan. Uansett hvor sterkt MTA-planen avviker fra den opprinnelige konsesjonen, og fra anlegget som er konsekvensutredet.
For Vardafjell er det utredet et anlegg på 20,7 MW med 130 meter høye turbiner. Da konsesjonen ble gitt var det ingen som hadde fått med seg hva skader og plager og ødeleggelser anlegget ville føre med seg.
Nå som det er kjent klager – hold dere fast – følgende aktører: Sandnes kommune, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkeskommunen i Rogaland, Motvind Norge, Motvind Sørvest, Forum for Natur og Friluftsliv (FNF) Rogaland, Nabo, Nabo på vegne av 54 andre naboer, 3 privatpersoner (noen av dem naboer), Områdeutvalg nord (Sviland, Hana og Riska) tidligere Sviland bydelsutvalg) og Vardafjellet vindkraft AS.
Vardafjell Vindkraft – utbygger – presser skamløshetens grenser, og klager over at de ikke kan plage de over hundre naboboligene med enda litt mer støy enn grensene tillater. De vil ha støygrensene fra den gang vindkraftavdelingen hos NVE kjørte prosessene alene, og alle grensene var tøyelige.
12 tunge aktører er svært sterkt negative. Sandnes kommune, som representerer 76 000 innbyggere. Rogaland fylkeskommune. Fylkesmannen, statens mann i fylket. Alt sammen offentlige og demokratiske institusjoner, den lokale og regionale offentligheten. Statsmakten er på fullstendig ville veier om den på denne demonstrative måten overkjører lokalstyret.
Det er ikke staten som har ansvaret for helsen til innbyggerne på Sviland. Det er kommunen. Og kommunen sier at de ikke vil klare å følge opp, når helsevirkninger blir vurdert så slapt som de blir i vindkraftsaker. Energimyndighetene opererer med «tålegrenser», hvor mye støy tåler et menneske døgnet rundt 365 dager i året, fra et anlegg som også tar friluftsområdene og reduserer både bokvaliteten og boligverdien?
For Energimyndigheten er tålegrensen et mål, som om det gjaldt å påføre mennesker mest mulig støyplager, så lenge det er lovlig. Sandnes kommune praktiserer det riktig, og ser på støyplager som noe man må prøvde å unngå. Det er derfor de har lagt seg på et føre var, sånn som det er gjeldende praksis i alle andre saker. Er man i tvil, veier liv og helse tyngst. Usikkerheten skal praktiseres sånn at man er på den sikre siden. Den skal ikke ignoreres.
Det skulle være en selvfølge. Og det gjør rett og slett vondt å lese hva departementet skriver om dette her. De er vår egen regjering. De skal representere oss. Men det ser ut til at den eneste reelle bekymringen de har, er utbyggers lønnsomhet. De godkjenner diffuse vilkår, og sier bare at anlegget skal drives sånn at ingen husk kommer over Lden 45 dBA etter støyberegningene det følger så mye usikkerhet med. Og så er det liksom utbygger selv, som skal sørge for at dette blir gjort.
Og så er det et ikke så rent lite ubehag i det at dette vedtaket kommer dagen etter at Sandnes kommune kommer med sin utslippstillatelse for støy. Saksgangen her er jo at siden utbyggingen startet, har det vært klart at de godkjente turbinene aldri ville komme opp, siden leverandøren Senvion gikk mot konkurs. 1 juli, 2019, ble konkursen bekreftet, men det tok mange måneder før utbygger fikk levert en ny søknad om endret MTA, og ytterligere måneder før NVE godkjente denne endringen 31. januar. Først nå i går, 1. juli, 2020, godkjenner OED endringen til nye turbiner. Det er etter at monteringen av turbinene er startet.
Hvordan kan det ha seg at OED kommer med sin godkjennelse dagen etter at Sandnes kommer med sin utslippstillatelse for støy? Og med en ganske annen tolking av støyretningslinjen?
Alt bygger opp under et inntrykk av at vi har fått en energimyndighet som ikke er på lag med distriktene, ikke på lag med landets befolkning og ikke på lag med landets vakre natur. De forvalter et system rigget for vindkraft, der en konsesjon er en evigvarende rettighet, og at staten nærmest forplikter seg til å gjøre konsesjonen realiserbar og lønnsom. Samme hvor negativ en utbygging vil være for de som blir berørt av den.
Vardafjell er et skandaløst eksempel. Dessverre er det bare ett av veldig mange. Det er derfor vi har opprettet Motvind. Og det er derfor vi har sånn fremgang. Det er ikke mulig å opprettholde et vindkraftregime som dette i et demokrati og en rettsstat.
